Allerede i 1888 startet Edv. Bjørnrud i bransjen, idet han begynte hos det store firma S. H. Lundh i Kristiania.
20 år senere, i 1908, etablerte han sitt eget firma og startet med produksjon av treskeverk etter egne ideer.
5 år senere bygget han egen fabrikk på Moelv, og bedriften vokste raskt til å bli en av landets største leverandører av treskeverk, halmvifter, potetopptakere, hakkelsemaskiner samt sagutstyr. Produkter som ble viden kjent for sin kvalitet.
3 generasjoner med over 100 års virksomhet i landbrukets tjeneste. Edv. Bjørnrud var alltid et navn med god klang i landbrukskretser.
henholdsvis 2. og 3. generasjon. Etter endt utdannelse begynte disse i firmaet
i henholdsvis 1926 og 1962.
Da firmaet i 1932 overtok representasjonen for verdenskonsernet International Harvester Company, begynte en ny epoke i firmaets historie. Fra å drive med salg av stort sett egne produkter, ble det fra da av importert landbruksmaskiner av ulike slag, og etterhvert som traktorene kom mer og mer inn i bildet, ble dette en dominerende del av firmaets virksomhet.
Til å begynne med dreide salget seg om de kjente Deering landbruksredskaper. Snart ble det utvidet med komplett traktorlinje, Farmall og McCormick som senere fikk fellesnavnet International. Firmaet kom også tidlig med i kampen mot ugras og skadedyr i landbruket. Allerede i 1932 etablerte firmaet sin egen avdeling for landbrukskjemi, og fra en beskjeden start før krigen, var denne del av bedriften lenge en av de ledende på sitt felt her i landet.
A/S Edv. Bjørnrud hadde i 49 år sitt hovedkontor og forretning på Jernbanetorvet i Oslo, i de samme lokaler som Edv. Bjørnrud startet sin virksomhet for firmaet S. H. Lundh & Co. I 1970 flyttet imidlertid firmaet inn i sitt nye anlegg på Kaldbakken industriområde, 10 km nord for Oslo sentrum. Samtidig fikk man tilbud om å introdusere den finske SAMPO skurtreskeren i Norge. Dette fordi den finske produsenten hadde gjort avtale med IH om eksporten til Europa. Etter få år var firmaet markedsleder i Norge. Og ekspanderte med nye byggetrinn på Kaldbakken. Senere kom også et byggeprosjekt på Kløfta, der det ble reist et bygg på vel 2000 m2, for å kunne ta seg av salg og service i Østlandsområdet, spesielt for SAMPO skurtreskere.
Det bør også nevnes at firmaets Trondheimsavdeling i slutten av 70-årene flyttet inn i nytt anlegg. Man hadde også egne avdelinger i Moelv, Molde, Kongsvinger, Stjørdal, Steinkjer, Rakkestad, Hønefoss og Vikersund. Foruten salg og service gjennom egne avdelinger, hadde firmaet et meget godt forhandlernett som dekket hele landet.
A/S Edv Bjørnrud hadde gjennom hele sin salgspolitikk basert seg på at alle salg skal gi tillit. En tillit til produktene, men også like mye til den service som firmaet ydet. Servicen ble stadig mer og mer tungtveiende argumenter når det gjaldt kjøp og salg, noe som firmaet tok konsekvensene av for mange år siden.
Dette resulterte i en meget godt utbygd serviceavdeling, hvor målsettingen først og fremst var vært fornøyde kunder, noe man prøvde å oppnå ved god kundekontakt, underbygd med godt utført faglig arbeide.
I tillegg til de nevnte hovedverksteder, hadde man også et stort antall forhandler- og distriktsverksteder som var bemannet med mekanikere utdannet ved Edv. Bjørnruds serviceskole. Dessuten hadde man en rekke servicebiler med fagutdannede mekanikere som tok hånd om etterservice og reparasjoner ute i marken. Firmaets deleavdeling var kjent for sin raske ekspedisjon fra hovedlagrene i Oslo og Trondheim. I Oslo hadde man ca. 30.000 delenummer på lager, og våren 1977 tok man i bruk eget EDB anlegg for å kunne gi kundene ennå raskere og bedre service.
Men gleden var kortvarig, avtalen med SAMPO ble sagt opp på 80-tallet fordi fabrikken ønsket å la Felleskjøpene i de nordiske land overta salget. Og dette var bare starten på problemene for firmaet, for International Harvester ble omtrent på samme tid fusjonert med traktorprodusenten CASE i USA og salget overlatt til CASE som hadde sin egen organisasjon i Norge. Det var da stor overproduksjon av landbruksmaskiner på verdensbasis og firma Bjørnrud hadde på kort tid fått omsetninger redusert til det halve.
Avtaler med nye leverandører ble inngått, men markedet ble på samme tid redusert kraftig også i Norge. I tillegg devaluerte regjeringen den norske krone med 10% våren i 1986, og flere år med underskudd førte til konkurs våren 1988.